Draumkvedet som kunstnerisk inspirasjonskilde

Visjonsdikt fra middelalderen er kjent fra flere europeiske land og kan ligne hverandre, men ettersom Draumkvedet bare var kjent fra norsk tradisjon ble det tillagt helt unik verdi som nasjonalt klenodium. Etter hvert fant forskere en rekke ulike tekstvarianter og man regner med at det er minst 50 såkalte «primærkilder» til diktet. I 1890-årene valgte Moltke Moe (1859–1913) ut 52 strofer og Draumkvedet slik vi kjenner det i dag oppstod. I tillegg til overleveringer av folkemelodien som lever i beste velgående, er det mange komponister som har latt seg inspirere av Draumkvedet, fra David Monrad Johansen (1888–1974) til Arne Nordheim (1931–2010). Draumkvedet er dessuten illustrert av tallrike billedkunstnere, og det finnes en sann rikdom fra Gerhard Munthe (1849–1929) over Torvald Moseids (1917–2000) 70 meter lange broderi til nålevende billedkunstnere som Karl-Erik Harr (f. 1940) og Marianne Boberg (f. 1957).

Bare oppspinn og fri diktning, eller kjerne av sannhet?

Olav Åsteson sier: «Eg hev vori meg upp med sky og ned att på svarte dikje, eg hev sett åt heite helvite og ein deil av himmerikje». Han skildrer ned i små detaljer hva han har sett i Auromheimen. Han kan berette at det er «heitt i helvite, heitar hell nokon hyggje». Videre at «bikkja bit og ormen sting og stuten stend og stangar på Gjallarbrui». Han har sett trollkjerringer og han forteller at han selv «var longe i moldi mòka (...) eg tott den dauden god». Ettersom han ble vitne til dommedag kan han i de mange «saligprisningene» fortelle om hva som fører til helvete og hva som fører til paradis, for eksempel: «Sæl er den i føisheimen fatige gjeve konn; han tarv inkje rædast på Gjallarbrui fyrr kvasse stutehonn».

Kleine-Levins syndrom

I moderne lærebøker om nevrologiske søvnforstyrrelser kan man lese om Kleine-Levins syndrom, en sykdom som fører til tilbakevendende episoder med ekstrem hypersomni, endret adferd og kognitive forstyrrelser (ramme 1) (3). Syndromet er svært sjeldent, 1–5 tilfeller per million, og de fleste nevrologer vil følgelig aldri møte det. Syndromet har hittil ingen patognomoniske objektive funn eller markører ved supplerende utredninger. Tilstanden kan oppstå i ungdommen og skal ramme mest gutter (3). Det er ingen egentlig behandling for tilstanden og den går ifølge litteraturen over av seg selv i løpet av et tiår eller så (3).

Syndromet er altså kjennetegnet av episoder av ekstrem hypersomni som kan vare fra dager til uker, opptil 19–20 timer pr døgn, men i tillegg også av kognitive endringer som derealisering, forvirring, hallusinasjoner og adferdsendringer i de våkne intervallene (3). Mellom søvnperiodene er personene upåfallende og de nevnte kognitive trekkene har ikke annen psykiatrisk komorbiditet som en mer nærliggende forklaring. Kan Olav Åsteson ha hatt Kleine-Levins syndrom? Han sov angivelig i to uker og hadde en opplevelse av å ha sett og opplevet utrolige ting, dog alle tatt fra samtidens felles forestillingsverden.

Nevrologien er over alt

Undertiden kan man møte skepsis over å spekulere over historiske hendelser, kulturpersonligheter, kunstverk, navngitte personer og kunstnere sett i en nevrologisk, diagnostiserende ramme. Jeg innrømmer at jeg ikke vet nok om for lengst avdøde Olav Åsteson til å kunne stille noe så alvorlig som hans nevrologiske diagnose, og øvrige spekulasjoner om hans helse må forbli usagt. Jeg rakk aldri å undersøke ham og Draumkvedet hverken kan eller skal leses som en sykejournal.

Men diktet og alt det som det har inspirert til, står der i all sin prakt selv om det tas ut av en mystisk religiøs og nasjonalromantisk ramme. Og jeg tror ikke at fagfolk som arbeider med søvn vil riste fortørnet på hodet til idéen om at Olav kan ha hatt Kleine-Levins syndrom. Og hvorfor ikke? Nevrologien er over alt, og det var den også i middelalderen!